Tid for flere menn i helse og omsorg 

Når alt stoppet opp 
Jeg var 31 år da jeg for første gang søkte høyere utdanning. Da jeg trykket på «send søknad» til vernepleierstudiet ved Høgskolen i Molde, føltes det som et nytt kapittel – og et brudd med alt jeg hadde trodd livet mitt skulle bli. 

Som mange andre hadde jeg vært usikker på hva jeg ville. Jeg gikk helse og sosial på videregående og tenkte den gangen at jeg kanskje ville jobbe med mennesker. Men etter hvert fikk jeg meg jobb i dagligvare, og trivdes overraskende godt. Det var struktur, tempo og mestring. Jeg klatret, tok mer ansvar, på vei til å bli butikksjef, og kjente meg stolt over å lykkes. Men samtidig vokste kravene. Lengre dager. Større ansvar. Og til slutt: en kropp og et hode som ikke lenger ville. Jeg møtte veggen. 

Å stå stille etter en smell er brutalt. Du mister både struktur, identitet og kanskje litt troen på deg selv. Men det var også starten på noe nytt. Etter en tid i ro begynte jeg å jobbe litt igjen, denne gangen i helsevesenet – først på sykehjem, så som assistent for ungdom med funksjonsnedsettelser, og som testpersonell under pandemien. Gradvis kjente jeg at jeg var på rett vei igjen. 

Tilbake til det som ga mening 
Da jeg fikk jobb innen psykisk helsevern for barn og unge, falt brikkene på plass. For første gang på lenge våknet jeg om morgenen og gledet meg til å gå på jobb. Jeg oppdaget hvor viktig relasjoner, kommunikasjon og miljøarbeid er. Å møte barn og ungdom som strever, og se små fremskritt fordi noen tror på dem, gir en mening som ikke kan måles i penger eller status. Det gjorde meg trygg på valget: Jeg ville bli vernepleier. 

Og jo mer jeg tenkte på det, desto klarere ble én tanke: Hvorfor er vi så få menn i helse- og omsorgsyrkene? 

Omsorg er ikke et kjønn 
Å vise omsorg blir ofte forbundet med kvinner. Det henger igjen gamle forestillinger om at menn skal være «praktiske», «rasjonelle» og ikke «for myke». Men omsorg handler ikke om kjønn – det handler om profesjonalitet, kommunikasjon og evnen til å se et annet menneske der det er. Det handler om trygghet, tålmodighet og samarbeid – kvaliteter som mange menn har, men som altfor sjelden finner veien inn i helsevesenet. 

Sannheten er at mange brukere faktisk etterspør mannlige ansatte. Noen barn og ungdommer trenger en trygg, rolig mannlig rollemodell. Noen voksne brukere føler seg sikrere med en mann i enkelte situasjoner. Det handler ikke om at den ene er «bedre» enn den andre, men at mangfold skaper trygghet, balanse og valgfrihet – både for ansatte og de vi jobber for. 

For meg har det vært givende å oppleve hvordan jeg som mann kan bidra med noe litt annet: kanskje litt humor når stemningen er tung, fysisk trygghet når noen trenger å roe seg, eller en annen måte å bygge relasjon på. Samtidig lærer jeg hele tiden av kvinnelige kollegaer som er rolige, reflekterte og profesjonelle i situasjoner jeg selv fortsatt øver på å mestre. Nettopp derfor trenger vi hverandre – fordi gode tjenester skapes når ulike mennesker bruker ulike styrker mot samme mål. Når jeg ser meg rundt i klasserommet på Høgskolen i Molde, er vi fortsatt i mindretall. Men de mennene som er der, trives – og blir sett. Vi har mye å bidra med, både i møte med brukere og i kollegafellesskapet.  

Til deg som er ung og skal ta et valg 
Når du sitter og skal velge hva du vil bli, er det lett å tenke på lønn, status og hva som «ser bra ut» utad. Kanskje hører du venner snakke om teknologi, bygg, maskin eller økonomi, og tenker at helse og omsorg høres litt… tja, «mykt» ut? Jeg skjønner det godt – jeg tenkte det selv en gang. Men tro meg: det finnes få yrker som gir like mye mening som å jobbe med mennesker. Ingen dager er like. Du får se hvordan små handlinger, et smil, et lyttende øyeblikk kan utgjøre en forskjell for andre. Og du får være en del av et fellesskap som handler om noe større enn deg selv – å hjelpe mennesker til et bedre liv. 

Samfunnet vårt står midt i store endringer. Vi blir flere eldre, mange unge sliter psykisk, og behovet for trygge, kloke og engasjerte fagfolk i helsevesenet vokser. Vi trenger unge menn som tør å gå mot strømmen, som tør å bruke både hodet og hjertet. Som forstår at styrke ikke handler om muskler, men om motet til å vise omsorg, sette grenser og stå stødig når det virkelig gjelder. Det er akkurat slike egenskaper fremtidens vernepleiere, sykepleiere og paramedisinere trenger. Tenk at du kan få en jobb hvor du hver dag betyr noe – ikke bare for deg selv, men for andre. Det er ekte verdi. 

Til deg som allerede jobber i helse, men uten utdanning 
Du som allerede står i turnusene. Du som hjelper en eldre dame opp av senga, som sitter ved et barn sitt nattbord gjennom urolige netter. Du som vet hva som fungerer når noen er utrygge eller når dagen er tung. Du som bærer en erfaring ingen skole kan lære bort. Du gjør allerede en uvurderlig forskjell – men tenk hva du kunne fått til med faglig tyngde i ryggen. 

Jeg vet hvordan det føles å tvile på om man «passer inn» i høyere utdanning. Jeg trodde selv at toget hadde gått, at jeg var for gammel, at jeg måtte bli værende der jeg var. Men det stemmer ikke. Det er aldri for sent å bygge videre på det du allerede kan.
Vernepleie, sykepleie og paramedisin handler ikke bare om teori – det handler om holdninger, refleksjon, samarbeid og erfaring. Alt det du allerede har.
Jeg tror mange menn som jobber i helse, undervurderer hvor mye deres kompetanse betyr. Dere møter virkelige mennesker under virkelige forhold hver eneste dag. Dere vet hva arbeidspress og samarbeid betyr i praksis. Å ta steget videre og utdanne seg betyr ikke å forlate alt det du kan – det betyr å løfte det opp, gi det rammer og faglig trygghet, og åpne nye dører. 

Du trengs. Tjenestene trenger deg. Og det er aldri for sent å begynne på nytt – kanskje til og med å finne tilbake til gleden, stoltheten og drivkraften som fikk deg til å begynne i dette yrket i utgangspunktet. 

Et valg som virkelig betyr noe 
Jeg trodde lenge at mitt yrkesliv skulle handle om tall, salg og systemer. Nå handler det om mennesker. Om relasjoner. Om å gjøre en forskjell. Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg turte å begynne på nytt – selv om det betydde å starte forfra som voksen student. 

Det kan virke skummelt å bytte retning. Men noen ganger er det først når alt stopper opp, at du finner ut hva som egentlig betyr noe. For meg var det å bruke erfaringene mine til å hjelpe andre – og samtidig vokse som menneske selv. 

Så til deg som vurderer å søke: Lykke til med valget. Husk at søknadsfristen til Samordna opptak er 15. april – og kanskje treffes vi allerede til høsten på Høgskolen i Molde. Jeg gleder meg til å se flere menn i helse – og til å ønske dere velkommen inn i et yrke der dere virkelig gjør en forskjell.